Nå er det ingen vei tilbake!

På mange måter elsker jeg huset vårt med sine utallige rom og litt merkelige planløsning, men en ting ved huset kan jeg være foruten: FURU! I fjor sommer malte jeg mellomgangen (furu, ja) og furutrappa som står i mellomgangen helt hvit (quelle surprise!), og det var så utrolig, mind-blowing gørrkjedelig at jeg gikk inn i en aldri så liten antimalingpsykose eller noe.

Nå, 1 år og 4 mndr senere,  har jeg kommet meg litt til hektene igjen, og tok endelig motet til meg og begynte på trapp nr. 2 som går opp til soverommene. Jeg er nesten ferdig å grunne, og foreløpig går det greit - ingen panikkanfall eller en plutselig trang til å sovne av kjedsomhet hittil.

Wish me the best of luck - I need it!

Jeg var forresten på bloggtreff hos Benedicte i helga, rasende festlig :-) Bloggegjengen her i Tromsø er altså så trivelige, skulle tro vi hadde kjent hverandre for alltid. Gleder meg til neste gang!

Ta ta!